Selvutviklingskurs

VITSEN ER; VÅG Å TENKE TANKEN, OG VIT AT EN IKKE DØR AV DET.

Jeg skal på kurs. Ut av huset om kveldene, alene, uten min mann. Lære noe nytt og konkret om meg selv, spennende!

Hvordan skal dette gå, hva vil hende med meg, inni meg? Klarer jeg det, vil kroppen min takle det, sinnet mitt orke konfrontasjonene som kommer?

Bare fremtiden vil vise det.

Knuten i magen er en hard ball, angsten for alt som er nytt og ukjent er stor. Å gå ned til veien for å kjøre med ei dame jeg mest ikke kjenner koster meg mye energi.

Alle de fremmede kvinnene. De ser så vellykkede ut. Maskene er på hos alle, ingen er trygge nok på seg selv til å vise ansikt. Bare læreren vet hva kurset går ut på. Alle vi andre er stivnet bak vår egen maske av angst for ukjente veier.

Nærheten blir for sterk. Jeg må ut. Rømme bort fra andres viftende hender som krever meg nærmere, eller fjernere alt etter eget behov. Jeg kan styre mine grenser inntil et visst punkt, men har problemer med andres krav.

Ved stående meditasjon får jeg problemer. Pusten vil ikke. Magen vil ikke slippe murene. Jeg klarer ikke få kontakt med kroppen etter magen. Går over til å kommandere kroppsdelene til å slappe av. Kropp og sinn er blitt atskilt fra hverandre. Plutselig får jeg fryktelige smerter i nakken og må søke hjelp fra min "hjelper" til massasje.

Ved avslutning føler jeg kontakt med gruppa. Ser alle maskene som gradvis forsvinner fra ansiktene. Hvor nakne vi alle kan være når vi våger! Noen mer enn andre, men alle er i siget.

Hjemturen blir unik. Kontakten med sjåføren er stor. Vi snakker fra hjerte til hjerte. Hun er slikt et snilt menneske.

Uken som går er en berg og dalbane i kropp og sinn. Jeg forventer så mye av meg selv, ingenting annet enn kaos er utbyttet. Kroppen er for sliten av sykdom og krav; sinnet nekter å gi tydelige beskjeder. Men likevel er enkelte grenser for kontakt med andre i bevegelse. Jeg klarer litt mer nærhet fra mine nærmeste, uten murene som har vært der så lenge. Det gjør faktisk litt godt å bli tatt på en liten stund. Trist at slegga må til for å lage revner i murverket mitt. Akkurat det gjør vondt!

Torsdag og kursdag igjen. Kroppen er et helvete i dag. Den skriker i store ord om at dette våger jeg ikke mer.

FARLIG; FARLIG; FARLIG!

Jeg tyr til Paracett, tar til og med to stykker. Går i dusjen for å føle meg rein, vite at jeg i alle fall ikke lukter vondt. Alltid denne følelsen av at andre kan tro at jeg er skitten. Sjåføren er punktlig og turen innover er en drøm i nærhet. Kontakten mellom oss ble befestet av tillit, den holder.

Vi kvinner møtes med mer ro over oss, og kanskje større forventninger til å få noe positivt ut av kurset. For meg har læreren plassert seg som en person med beina godt plassert på landjorda. Og ikke som et mystisk alvevesen som det er noen som helst grunn til å frykte. Hun er flott!

Roen som spredte seg ved stående meditasjon, (eller hva det nå heter) er utrolig godt å kjenne på. At jeg kan klare å kjenne på hele kroppen gjør godt. Jeg er altfor vant med at enkelte partier ikke har impulser til hjernen. Men jeg må ut og ta pause når krav blir stilt til meg. Det er for tøft!

Så kommer miraklenes tid. Vi lager skulpturer. Den ene blir vakrere enn den andre, og vi er alle med. Jeg blir fnisete av å oppdage gleden ved dette.. Det er som å bli et barn igjen og skape noe virkelig vakkert, og så plutselig oppdage det store: det vakre er også meg!

Når angsten skal lages er jeg førstemann ute. Jeg vet hva angst er. Hver eneste pore i kroppen vet om angst. Jeg kan se den lyse ut av øynene mine i speilet av og til. Jeg har skrevet og tegnet side opp, og side ned om angsten. Jeg lever med den hver dag, hvert minutt, hvert sekund. Men jeg har lært at ved å stille meg åpen for angsten av og til, se på den bittegrann, klarer jeg litt bedre å leve med meg selv. Ingen andre kan ta min angst, ingen andre kan leve mitt liv, og min hverdag.. Jeg må ta ansvar for meg selv i dag, uansett hva som laget den en gang.

Et stivnet lite øyeblikk er kroppen min angst, helt og fullt angst! Og så ser jeg i øyekroken angst satt i bilde av den ene kroppen etter den andre. Vi har alle vårt eget bilde på angst sittende i kroppen. Men uansett er vi alle forsvarsløse, små og stille i oss selv.

Kraft, med urgamle rytmer avslutter seansen vår. Og kraftfulle blir vi etter hvert som rytmene og energiene gjør krav når vi klarer ting samstemt. Det er nesten så jeg kan se energiene i rommet vibrere. For en gjeng vi er! Hvilke krefter som er i sving! Hva vi kunne ha utrettet om vi løftet hverandre i flokk!

Jeg har bare fått en forsmak på hva jeg kan lære om grenser i meg selv, og egen positiv kraft. Jeg har bare berørt små punkter i hva vi gjennomgår på kurset. Det viktige er at jeg allerede etter to kvelder klarer å ta på andre igjen uten voldsomme protester inni meg, og at jeg har lyst og får til å skrive etter måneders taushet. Jeg er i utvikling fremover. Og jeg finner tilhørighet med kvinner som har sin egen del av livets smerte, og som ønsker å forsøke og lære seg å leve med den.

Kanskje er dette den største helbredelsen av alle? Lære å leve med den skjebnen vi har?

Jeg kan leve med min skjebne om jeg lærer å bruke de energiene og kreftene som bor i meg, og setter de grensene som er viktige for akkurat meg. Det er et stort landskap å utforske, meg!

Jeg ønsker å lære mye mer om dette her! Lær meg!

Marylyn 98

Viktige
koblinger

Avisklipp:

Seksuelle overgrep