Siden begynnelsen av 1800 tallet har det vært kjent at en kunne inhalere stoffer for å bli beruset (kloroform, lystgass og eter). Allerede 40-50 år før eter ble benyttet som narkosemiddel, hadde det vært brukt som sniffemiddel. Det gikk den gang en epidemi over England som spredte seg til Frankrike og Tyskland.

Ved «sniffing» forstås i dag vanligvis innånding av forskjellige organiske stoffer (flyktige hydrokarboner) som har det til felles at de kan fremkalle en viss form for lystfølelse og rus.

Det er produkter som inneholder løsemidler og aerosoler (spraygass) som er de mest vanlige sniffestoffer. Løsemidler brukes både i industrien og i husholdningen. Toluen inngår i tynnere for maling, lakk og lim. Trikloreiylen (TRI) og trikloretan brukes i flere limtyper og korrekturlakk.

N-heksan finnes bl.a. i bensin, lim og lakkprodukter. Butan brukes i gasslightere. Rensevæsker, flekkfjernere og tusjpenner er også vanlige sniffemidler. Det gjelder også bensin, som kan gi særlige skadelige virkninger. Vareutvalget er stort, selv om stadig flere produkter tilsettes stoffer slik at de blir uegnet til å sniffe. F.eks. er lynol ikke lenger sniffbart, og vil medføre sterk svie og irritasjon i halsen ved forsøk,

Bruksmåter
Sniffestoffene foreligger i væskeform, !' men pustes inn i dampform. Væsken helles på en klut, fille eller lignende hvor den raskt fordamper. Dampen pustes oftest inn gjennom både nese og munn. For å beholde mest mulig av dampen holder mange en plastpose rundt kluten. Noen heller løsemiddelet direkte i plastposen, eller trer en større pose delvis over hodet. Konsentrasjonen av løsemiddel i innåndingsluften kan da bli meget høy

Virkninger
Som ved de andre stoffer, er virkningen avhengig av brukerens tidligere erfaringer, omstendighetene som stoffet tas inn i, type stoff og om det samtidig brukes alkohol eller narkotiske stoffer.

Korttidsvirkningen kommer raskt etter sniffingen og forsvinner også meget raskt. Virkningen etter en kort inhalasjon gir seg gjerne etter få minutter. Sniffingen må derfor skje mer eller mindre kontinuerlig for at virkningen skal holde seg,

Stoffene kommer inn i blodstrømmen direkte fra lungene og fordeles så raskt utover i kroppens organer. De fleste hydrokarboner som finnes i løsemidlene er fettoppløselige og blir derfor raskt absorbert i sentralnervesystemet. Det gir forandringer i mange kroppsfunksjoner, som langsommere åndedrett og pulsfrekvens. Avhengig av dosen kan sniffing påvises i blod­celler luftprøver opptil ett døgn etter inntak, og lukten av løsemidler kan kjennes på pusten i flere timer.

Selve rusen ligner stort sett en alkoholrus. Noen får en følelse av oppstemt lystighet, de blir pratsomme med livlige fantasier. Kvalme, økt spyttsekresjon, nysing og hosting og dårlig koordinasjon av musklene, med nedsatte reflekser og sterkere sensitivitet for lys forekommer ofte.

Dyp inhalasjon av sniffemidler gjentatte ganger over en kort periode kan føre til tap av selvkontroll, hallusinasjoner, bevissthetstap og krampeanfall. Risikoen for plutselig død kan da være relativt stor. Døden inntrer først og fremst ved hjertarytmier, surstoffmangel og kvelning. I tillegg kommer ulykker og skader forårsaket av nedsatt vurderingsevne under rusen.

Fysiske langtidsvirkninger av sniffing inkluderer blekhet, tørste, vekttap, neseblødning, blodskutte øyne og sår i bunn og nese. Noen løsemidler kan gi redusert blodcelleproduksjon i benmargstrukturen, mens andre nedsetter lever- og nyrefunksjonen. De fleste virkninger forsvinner når sniffingen opphører, men særlig trikloretan kan gi varige lever- og nyreskader. Samtidig bruk av alkohol vil forverre tilstanden. Av kroniske symptomer er hodepine, tretthet, deprimert stemningsleie, aggressivitet og forfølgelsesforestillinger vanlige.

Symptomer i form av synshallusinasjoner og nedsatt bevissthet kan ofte påvises. Langtidsbruk, særlig av toluen, kan føre til svinn av hjernesubstans  cerebral atrofi. Symptomer på hjerneskade omfatter betydelige psykiske forstyrrelser, problemer med muskelkoordinasjonen og skjelvinger. Bensinsniffing kan dessuten medføre adferdsendringer som følge av blyforgiftning.

Sniffestoffer og  graviditet
En vet foreløpig relativt lite om hvordan sniffestoffene virker inn på svangerskap og fødsel, men erfaringer fra dyreforsøk tyder på at det er en økt risiko for misdannelser og skade på fosteret.

Toleranse og avhengighet
Misbruk av løsemidler fører vanligvis til toleranseøkning slik at dosen må økes for å gi samme virkning. En daglig misbruker må derfor etter få måneder innånde temmelig store mengder av stoffet for å opprettholde virkningen. De fysiske abstinenssymptomene hvis stoffet plutselig tas bort, kan være plagsomme, og omfatter bl.a. hodepine, magesmerter, muskekramper og i spesielle tilfeller delir.

Terapeutisk bruk
Sniffestoffer har ingen terapeutisk anvendelse.

Utbredelse
Omfanget av bruken av sniffestoffer har alltid gått i bølger. Den aktuelle tendensen er at det ikke kan påvises noen markert økning, snarere det motsatte. Undersøkelser blant ungdom viser at andelen som noen gang har sniffet er gått vesentlig ned på 1990‑tallet, sammenlignet med tidligere tiår. I Oslo i 1970‑ og 1980‑årene lå andelen på omkring 10‑13 prosent. Denne har nå sunket til 6‑8 prosent. Det er liten forskjell i utbredelse mellom Oslo og landet for øvrig. Der det rapporteres om en viss økning er i mindre byer og mindre kommuner.
Sniffing er mest vanlig i sene barneår og tidlige ungdomsår. De fleste lar det bli med en kortvarig eksperimentering og slutter i 15‑16 års alderen da alkohol og eventuelt andre rusmidler overtar. I et skole‑ eller ungdomsmiljø kan sniffing plutselig «oppstå som en epidemi», for så å forsvinne igjen etter kort tid.

De som fortsetter og som har et daglig, intensivt misbruk av løsemidler, er ofte i slutten av tenårene og i begynnelsen av 20‑årene, noen er enda eldre. Mange preges av særlig store problemer fra egen barndom og oppvekst og få ressurser til å hjelpe seg ut av en ganske forkommen situasjon.

Sniffing og sniffere har tradisjonelt hatt lav status selv blant etablerte stoffbrukere. I Oslo spesielt har miljøene vært atskilt med egne tilholdssteder. Inntrykket er at de rene sniffemiljøene er i ferd med å bli borte. Blandingsmisbruk blir også blant disse mer dominerende ‑ en bruker det som tilbys på markedet til lavest pris. En forklaring kan være at de mest velegnede løsemidlene for sniffing er blitt vanskelig tilgjengelige og dermed dyre å skaffe, samtidig som prisnivået på for eksempel heroin er gått ned.

Sniffestoffer og loven
Påvirkning av sniffestoffer i trafikksammenheng kan rammes av veitrafikkloven.
Bruk og besittelse av sniffestoffer er for øvrig ikke underkastet lovgivningen. Salg av sniffbare produkter reguleres av Produktkontrolloven. Den enkelte forhandler har ved mistanke om at produktet vil bli misbrukt eller solgt videre til misbrukere rett og plikt til å nekte salg av produktet. Overtredelse kan medføre straffeansvar. Selv om det er visse restriksjoner for omsetning av stoffene, vil det være umulig å forby omsetning og besittelse av stoffer som bensin, lim etc. Forhandlere bør likevel utvise stor forsiktighet med omsetning av mulig sniffbare stoffer til ungdom som gjentatte ganger kommer tilbake for å kjøpe.

(Revidert 08.1998)  

Viktige
koblinger

Avisklipp:

Rus