Amfetamin er et sentralstimulerende stoff. Det finnes flere hundre amfetaminforbindelser og amfetaminlignende stoffer. Amfetamin ble i 1927 tatt i medisinsk bruk, og fordi det utvider luftveiene kunne det bl.a. brukes til behandling av astma og forkjølelsessykdommer. Det tok ikke mange årene før det ble oppdaget at amfetamin også ga en psykisk oppkvikkende virkning. Fordi det virker nedsettende på appetitten, fikk det også en viss utbredelse som slankemiddel. Foruten amfetaminstoffene har særlig fenmetralin (Preludin), og metylfenidat (Ritalin) vært mye brukt og misbrukt.

Under den annen verdenskrig ble amfetamin brukt av soldater for å holde seg våkne flere døgn i trekk under harde kamphandlinger. I Japan brøt det etter krigen ut epidemier av amfetaminmisbruk.

Stoffet omtales vanligvis under navnet "speed", en betegnelse som opprinnelig er knyttet til det nært beslektede stoffet matamfetamin.

Framstilling og bruksmåter
Mesteparten av det illegale amfetaminet i Skandinavia er amfetaminsulfat som framstilles i laboratorier i Nord-Europa, særlig Polen og Nederland.

Tilvirkningen er relativ enkel og krever ikke særlig grad av teknisk utstyr.

Amfetamin i ren form er et hvitt, luktfritt pulver, men illegale kvaliteter er ofte gulaktige, fuktige og illeluktende. Det inntas vanligvis intravenøst, men kan også spises eller sniffes.

Virkninger
Virkningen av amfetamin, som av andre stoffer, avhenger av mengden, tidligere stofferfaringer, omstendighetene som stoffet tas under og eventuell kombinasjon med andre stoffer. Amfetamin påvirker hjernen, men også hjerte, lunger og andre organer. Virkningen har mange likhetspunkter med kokainets. Selv erfarne stoffbrukere har store vanskeligheter med å skille mellom stoffene.

Korttidsvirkningen kommer raskt etter inntak og forsvinner i løpet av få timer. Ved lave doser fører bruket til økt følelse av våkenhet som følge av økt pulshastighet og åndedrett, foruten økt blodtrykk og utvidede pupiller. Større doser kan medføre feber, svetting, hodepine og svimmelhet. Meget store doser kan gi hurtig og uregelmessig puls, kramper, koordinasjonstap og kollaps. Dødsfall kan inntre som følge av karvirkninger, virkninger på hjertet og høy feber.

Følelsen av økt energi, manglende tretthet og velvære er typisk for amfetaminbruk. Ved økte doser blir en pratsom, rastløs og opphisset, og brukeren kan innbille seg å være overlegen og mektig. Mange blir aggressive og fiendtlige.

Langtidsvirkninger oppstår etter gjentatt bruk over lang tid. Fordi amfetamin også nedsetter appetitten, vil kroniske brukere spise for lite og utvikler derfor ofte sykdommer som har sammenheng med vitaminmangel og dårlig ernæring. Søvnløshet og det faktum at amfetamin i større mengder har hallusinogene virkninger, vil kunne utvikle amfetaminpsykose, en sinnslidelse som på mange måter ligner på paranoid psykose. Som regel dreier det seg om en akutt psykose som går raskt over, men det finnes også tilfeller som grenser opp til en schizofren psykose. Sykdomsinnsikt mangler og virkelighetsoppfatningen forskyves. Syn, hørsel og sansebedrag kan inntre, særlig hos sprøytemisbrukere. Til tross for en viss sykdomsinnsikt i innledningen, kan det begås uoverlagte handlinger for å unnslippe "forfølgerne". De fleste opplevelser under paranoia huskes etterpå. Symptomene forsvinner gjerne 1‑3 døgn etter siste injeksjon. Enkelte amfetaminmisbrukere blir svært aggressive under anfall, og voldelige handlinger under rusen kan være årsak til mange amfetaminrelaterte dødsfall. Voldsom død ser ut til å være vesentlig mer vanlig blant brukere av amfetamin enn blant ikkebrukere av samme alder og kjønn. Såkalt "flashbackfenomener" kan forekomme etter bruk av amfetamin, med gjenopplevelse av rusfenomener også i stoff frie perioder.

De kroppslige komplikasjoner kan være betydelige, særlig pga. uhygieniske innsprøytningsmetoder og urent utstyr. Den vanligste infeksjonen er leverlidelsen hepatitt B (Gulsot). Blodforgiftning er også en vanlig komplikasjon.

I tillegg kommer risikoen for HIV‑smitte og utvikling av aids som følge av bruk av urene sprøyter. Av den grunn har oralt inntak og sniffing av amfetamin fått en økt utbredelse i de senere år.

Noen blander amfetamin med opiater til tross for at dette kan gi direkte livstruende virkninger. Alkohol er også i bildet som blandingsstoff.

Toleranse og  avhengighet
Regelmessig bruk av amfetamin over 1) tid fører til at dosen må økes noe for å oppnå samme virkning. Amfetamin utvikler likevel ikke samme økning av toleranse som f.eks. opiater. Vanligvis oppstår ikke sterke fysiske abstinenssymptomer etter bruken. Plager som verking i muskler og ledd, angst, urolig søvn og drømmer er likevel vanlige ettervirkninger. Søvnforstyrrelser avtar etter hvert, men kan holde seg i inntil 6-8 uker.

Den psykiske tilvenningen er viktigere. Personer som injiserer amfetamin, beskriver ofte en enorm lykkefølelse, et kick, som kan oppleves allerede etter den første sprøyta. Etter hvert kan all interesse blir konsentrert om stoff og bruken av stoff, og kontakten med det vanlige samfunnet kan bli av liten betydning. En amfetaminmisbruker "som er på kjøret", kan holde på uten stans i 8‑10 døgn. Til slutt vil sult, utmattelse og nedslitthet ta overhånd og gjøre det umulig å fortsette. Da kan innleggelse på sykehus være nødvendig.

Avvenningen etter misbruk av sentralstimulerende midler utløser ofte depresjoner, som kan oppfattes som psykiske abstinenssymptomer, men som nok også har forklaring av de mange livsproblemene som stoffmisbrukere står overfor. Depresjonen kan bli dyp, og det er fare for selvmord i denne fasen.

Amfetamin og graviditet inntak av større mengder amfetamin under svangerskapet kan føre til at det nyfødte barnet får en overirritabilitet og abstinenssymptomer i forbindelse med avvenningen.

Medisinsk og annen. terapeutisk bruk
Tidligere ble amfetaminer noe brukt i medisinen som et slankemiddel og som et oppkvikkende middel. Nå foreskrives amfetaminer kun for narkolepsi (sovesyke), og til barn/ungdom som har fått diagnosen hyperkinetiske forstyrrelser. Sentralstimulerende midler kan for disse dempe motorisk uro og bedre konsentrasjonsevnen. Ved medisinsk indikasjoner er dosene satt så lave at de ikke gir rusvirkning og avhengighet.

Utbredelse
Amfetaminer er av de mest kjente narkotiske stoff i Norge. Utbredelsen av amfetamin har vært påtakelig stor de senere årene. Dette kan bl.a, ha sammenheng med økt illegal produksjon og dermed større tilgjengelighet og lavere gatepris. Dessuten er amfetamin og liknende sentralstimulerende stoffer i pilleform blitt populære som rekreasjonsmidler blant en del ungdom og unge voksne utenfor de tradisjonelle misbruksmiljøene. Piller som selges som ecstasy kan i stedet vise seg å være amfetamin. Ut fra årlig spørreundersøkelser har aldri så mange under 20 år prøvd amfetamin som nå.

Blant voksne er forbruket ikke godt nok kartlagt. Men det må antas at det her er betydelige mørketall, noe bl.a. resultater viser fra trafikkontroller hvor det er mistanke om annen påvirkning enn alkohol.

Den negative utviklingen bekreftes av politiets og tollvesenets statistikker. For årene 1995‑97 var gjennomsnittet av de årlige beslagene i mengde mer enn det dobbelte av hva som gjennomsnittlig ble beslaglagt i begynnelsen av 1990‑tallet. For første gang på ti år beslaglegges det nå like mye amfetamin som heroin. Antall amfetaminbeslag og antall personer som har tilknytning til beslagene, har også vist en markert økning.

Andre sentralstimulerande stoffer
Det finnes mange stoffer som er beslektet med amfetamin.

MDMA (3,4‑metylendioksymetamfetamin) er i basis et amfetaminderivat, men kan ved høyere doseringer også gi en hallusinogen virkning. MDMA er bedre kjent som ecstasy og har fått betydelig utbredelse de senere årene i enkelte ungdomsmiljøer (se brosjyre om ecstasy).

Efedrin finnes i flere legemidler, bl.a. i astmamidler. Det gir bivirkninger i form av hjertebank og mage/tarmbesvær, og gir større risiko for dødelige komplikasjoner. Illegal bruk av efedrin er mest utbredt som dopingmiddel innenfor idretten.

Khat er en vekst som inneholder stoffer med en stimulerende virkning som likner på amfetamin, men betydelig svakere. Det virksomme stoffet er cathine, og finnes i bladene på khatbusken Chata edulis. Det dyrkes store mengder i Nordøst‑Afrika og Sørvest‑Arabia. Tygging av khatblader er meget utbredt og inngår ofte i en sosial og kulturell sammenheng i de landene hvor busken vokser. I de siste årene har innvandrere fra disse landene tatt med seg sin bruk til Europa. Bladene må være ferske for å gi rusvirkning.

Koffein og nikotin er også stoffer med sentralstimulerende virkning.

Av de andre illegale sentralstimulerende midlene er kokain det stoffet som gir sterkest avhengighet (se brosjyre om kokain).

Amfetamin og loven
De fleste amfetaminene er ført opp på den norske narkotikalisten. Dette gjelder også khatbusken.
Sentralstimulerende midler kan unntaksvis foreskrives til terapeutisk bruk av leger som har spesiell tillatelse.

All bruk, besittelse, omsetning og andre former for ulovlig omgang med narkotiske stoffer i Norge kan medføre straffeansvar. I motsetning til i mange andre land behandles alle stoffer likt etter lovens forstand. I praksis vil særlig arten og mengde av stoff få betydning ved straffebedømmelsen.

Legemiddelloven § 24, jfr. § 31, omfatter de mindre alvorlige forhold, bruk og besittelse av små kvanta av cannabis og narkotiske legemidler ervervet på illegal måte. Strafferammen er her inntil 6 måneders fengsel.

Straffeloven § 162 rammer de øvrige narkotikalovbrudd ‑ tilvirkning, innførsel, utførsel, erverv, oppbevaring, sending og overdraging. Overtredelse av § 162 er inndelt i fire kategorier av narkotikaforbrytelser, med en øvre strafferamme på h.h.v 2, 10, 15 og 21 års fengsel, avhengig av arten og omfanget av forbrytelsen.

Straffeloven § 317 rammer heleri og annet økonomisk utbytte av en narkotikaforbrytelse. Det betyr at hvitvasking av narkotikamidler er kriminalisert. Strafferammen er gradert, men kan under særdeles skjerpende omstendigheter medføre fengselsstraff inntil 21 år.

(Revidert 06.1999)  

Viktige
koblinger

Avisklipp:

Rus