JØRG MØRLAND (f. 1941)
er professor i medisin (rusmiddeltoksikoLogi) ved Universitetet i Oslo og spesialist i klinisk farmakologi. Etter fullført legeutdannelse ved Universitetet i Oslo (1967) har han drevet forskning med hensyn til hvordan kroppen reagerer biokjemisk og biologisk på alkohol og andre rusmidler. Han har sammen med medarbeidere fra Norge, USA og andre land skrevet en rekke vitenskapelige artikler om disse temaene. I tillegg har han også utgitt populærvitenskapelige arbeider som "Rusmidlene og kroppen" (Aschehoug 1982).

Han tok doktorgrad ved Universitetet i Oslo i 1975 og ble professor i farmakologi ved Universitetet i Tromsø i 1976. Siden 1980 er han sjef for Statens rettstoksikologiske institutt i Oslo.

Denne brosjyren handler om kroppens reaksjoner på alkohol.

Noen og hver har vel spurt seg hva som egentlig skjer når vi drikker alkohol i en eller annen form og begynner å kjenne virkningene. En del av svarene tror jeg du vil finne på de følgende sidene, men det er mye vi ikke vet. Jeg har prøvd å presentere vår viten i en forståelig form. Meningen er at du etter å ha lest brosjyren skal vite litt mer om hva som skjer med alkohol i kroppen, og hva som skjer med kroppen.

Alkohol
finnes tilgjengelig i en rekke drikkevarer av forskjellig styrkegrad. Øl kan ha en styrke opp til 8-10 volumprosent alkohol, men de vanlige sortene i Norge inneholder mellom 4 og 7 prosent. Svakvin inneholder fra 2,5 til 15 prosent, sterkvin fra 1522 og brennevin fra 22 prosent og oppover. Brennevinssorter som whisky og vodka holder 40 volumpro­sent styrke for de fleste merkene. Ved siden av alkohol inneholder øl, vin og brennevin forskjellige andre stoffer som gir drikkevarenes særegne lukt, farge og smak. Betydningen av slike stoffer vet vi lite om, og vi tror at virkningene av de nevnte drikkeslag i alt vesentlig skyldes deres innhold av alkohol.

Hvordan tar så kroppen imot denne alkoholen og hvilke virkninger har den?
La det være sagt med en gang at det er mye ukjent, og kanskje vet vi minst om de viktigste spørsmålene. Denne brosjyren prøver likevel å gi noe forbrukerinformasjon på bakgrunn av de fagkunnskaper som foreligger. Gjennom gjentatt bruk av alkohol skjer det en forandring i sentralnervesystemet. Dette fører igjen til øket lyst på alkohol systemet.

Opptak og fordeling
Alkoholen blir sugd  opp i blodet (absorbert) fra magesekk og tarm.  Absorpsjonen går vanligvis meget raskt. Det kan måles alkohol i blodet bare  noen minutter etter at den  er drukket. I enkelte tilfeller kan en stor alkohol­ mengde være stendig absorbert på mindre enn en time. Drikkes alkohol på full mage, i forbindelse med et måltid, vil absorpsjonen gå langsommere og kunne  strekke seg over flere timer. I løpet av den korte tiden alkoholen befinner seg i fordøyelsessystemet før den har gått over i blodet, gir den ingen virkninger på resten av kroppen. Så snart den begynner å bli absorbert og finnes i blodet, blir den transportert rundt til alle organer i kroppen og kan begynne å utøve sine virkninger der.

Noe alkohol kan imidlertid bli forbrent i magesekken allerede før den blir sugd opp. Dette skjer fordi veggen i magesekken inneholder enzymer som er i stand til å bryte ned alkohol. Denne prosessen synes å være mer utviklet hos menn enn hos kvinner. Ved store alkoholinntak betyr ikke dette så mye, fordi mesteparten av alkoholen vil passere enten gjennom veggen i magesekken eller videre til tarmen før den blir omdannet. Ved små alkoholinntak kan imidlertid den alkoholforbrenningen som skjer i magesekken, bety en god del og faktisk medføre at 10 til 40 prosent av alkoholen aldri når blodet. Med små alkoholinntak menes her en halvliter øl, en kvart flaske vin etc.

Når alkoholen er kommet over i blodet, kan mengden av den måles og angis som "promille". Promillen angir hvor mange tusendeler av en vektenhet blod som utgjøres av alkohol. Således betyr 1 promille at det finnes 1 gram alkohol i 1 kilogram blod.

Alkoholen passerer lett fra blodet videre gjennom membranene som omgir enkeltcellene i våre forskjellige organer. Derfor er alkoholen å finne i hver eneste av kroppens celler kort tid etter at den er drukket. Konsentrasjonen av alkohol inne i cellene vil være en følge av konsentrasjonen av alkohol i blodet. Grovt sett finner vi samme alkoholkonsentrasjon inne i cellene som i blodet.

Forskjeller i blant annet fordøyelsessystemet gjør at alkohol kart virke forskjellig på kvinner og menn. Dette kjennetegnes ofte ved at kvinner blir mer beruser av små mengder alkohol.

Den første tiden etter et alkoholinntak vil alkoholkonsentrasjonen i blodet og cellene være stigende.

Når absorpsjonen er avsluttet og alkoholen er noenlunde jevnt fordelt rundt omkring i blodet og kroppens celler, begynner alkoholkonsentrasjonen å synke. Dette skyldes først og fremst at alkoholen forbrenner i leveren.

Alkoholforbrenningen
Kroppen kvitter seg med alkoholen ved å omdanne den først til et stoff som heter acetaldehyd, og deretter omdannes dette til eddiksyre. Eddiksyre er et produkt som også dannes fra de fleste matvarer vi tar inn. Det er således et stoff som kroppen er vant til å håndtere, og som antakelig har få uttalte skadelige virkninger. Omdanningen av alkohol til eddiksyre foregår i leveren. Denne prosessen kalles alkoholforbrenningen. Det tar meget kort tid fra alkoholen er tatt opp i blodet til den når leveren, og alkoholforbrenningen starter derfor nesten umiddelbart etter alkoholinntaket. Så lenge absorpsjonen av alkohol er høy, vil mer alkohol suges opp til blodet per tidsenhet enn det leveren greier å forbrenne, slik at alkoholpromillen i blodet øker. Forbrenningen kommer derfor klarere til syne når all alkohol er absorbert og fordelt, ved at alkoholkonsentrasjonen synker med tiden. Alkoholforbrenningen foregår stort sett med konstant hastighet slik at alkoholpromillen i blodet synker med rundt 0,15 promille per time hos de aller fleste. Det kan være litt forskjell fra person til person. Hos folk som drikker mye, kan alkoholforbrenningen gå noe raskere. Men for de fleste vil det være slik at alkoholkonsentrasjonen i blodet vil øke, så lenge en har et høyere inntak av alkohol i timen enn den mengden som gir en promille på 0,15. For en mann som veier 80 kg, vil en slik mengde grovt svare til 1/4 liter pilsnerøl, 1/2 glass svakvin med 10-12 volumprosent alkoholstyrke eller 2-3 cl 40 prosentig brennevin per time. Lettere personer kan ikke drikke så mye, og tyngre personer kan drikke litt mer.

Ved helt lave promiller, under 0,2, kan forbrenningen gå noe saktere, men alkoholen blir forbrent ned til et nivå langt under 0,1 promille. Det er en utbredt misforståelse at vi uten alkoholinntak har en liten promille som kan overskride 0,1. Dette forekommer i praksis aldri, men alkoholmengder på tiendeparten og hundredeparten av 0,1 promille kan sees uten alkoholinntak. Det er også en utbredt misforståelse at kraftig mosjon, badstubad, svart kaffe og mer drastiske tiltak kan øke alkoholforbrenningen. Intet av dette holder stikk, og vi kjenner per i dag intet virkningsfullt middel som øker forbrenningshastigheten.

Det er forbrenningen i leveren som er hovedansvarlig for at alkoholen forsvinner ut av kroppen. Vi skiller også ut alkohol i utåndingsluft og i urin, men disse alkoholmengdene betyr lite i forhold til det som omdannes i leveren.

Beregning av alkoholkonsentrasjon i blodet
For å beregne størrelsen av alkoholinntak, har man innført begrepet standardenhet. Et stort glass øl (30 el), et glass vin eller et glass utblandet brennevin vil stort sett representere en slik enhet og vil inneholde 10 til 15 gram alkohol. Den alkoholmengden vi inntar, vil fordele seg i 60 til 70 prosent av vår kroppsvekt, nemlig den delen av kroppen som utgjøres av vann. Hos kvinner er fordelingsvolumet vanligvis 50-70% av kroppsvekten, hos menn 60-80%. Således vil en person på 70 kg ha fra 40 til 50 kg vann til fortynning av den alkoholmengden som tas inn. Tidsrommet inntaket skjer over, betyr også noe. Drikker en person på 70 kg 5 standardenheter (75 gram) i løpet av kort tid, vil han få en blodalkoholkonsentrasjon på noe over 1,5 promille. Drikkes den samme mengde over 4 timer, vil alkoholkonsentrasjonen i blodet bli lavere, fordi vi også må ta hensyn til forbrenningen som starter så å si umiddelbart etter første inntak av alkohol. I løpet av de 4 timene som vil være gått siden drikkingen begynte, vil 0,60 promille (4 x 0,15 promille) være forbrent. Personen vil derfor etter 4 timer ha en blodalkoholkonsentrasjon rundt 1 promille. Disse eksemplene viser at det går an å beregne alkoholkonsentrasjonen man oppnår etter et alkoholinntak, nokså grovt etter formelen nedenfor. Det tidsrommet et alkoholinntak skjer over, har selvsagt betydning for alkoholkonsentrasjonen i blodet.

Alkoholinntak i gram delt på 65% av kroppsvekten i kg .- 0,15 x timer siden første alkoholinntak = aktuell promille.)

Alkoholvirkninger i kroppen
Vi kan grovt skille disse i to hovedtyper: (1) Virkninger som krever at alkohol er til stede og som kommer hver gang vi drikker og (2) Virkninger som krever at vi har drukket alkohol relativt hyppig over et lengre tidsrom.

Virkninger av enkeltinntak
Alkoholens virkninger på hjernen representerer de mest interessante effektene av enkeltinntak. I lavere konsentrasjoner vil alkohol føre til endring av stemningsleiet, redusere konsentrasjonsevnen noe og likeledes hemme vår korttidshukommelse og evne til læring.

Den kritiske sans vil også sløves. Hos de fleste synes denne følelsen av å være litt "pussa" å inntreffe ved blodalkoholkonsentrasjoner rundt 0,5 promille. Eksakt hvilke biologiske effekter i hjernen som er årsak til disse fenomenene, vet vi ikke. Alkoholen har imidlertid en rekke forskjellige effekter i hjernecellene der overføringen av kjemiske signaler mellom hjernecellene endres, og der hjernecellenes membraners evne til å reagere på slike signaler også påvirkes. Vår følelse av lett beruselse er antakelig en kombinasjon av mange slike virkninger. Med økende alkoholkonsentrasjon i blodet (og hjernen) vil forskjellige ferdigheter kunne reduseres. Balansen blir dårligere, kontrollen av bevegelser og tungen er ikke som før. Ved enda høyere konsentrasjoner blir vi trette og sløve foruten at kvalme kan opptre. Ved de helt høye alkoholkonsentrasjoner vil deler av nervesystemet bli lammet. Det farligste som kan skje i denne forbindelse, er at respirasjonssenteret i hjernen hemmes så mye at pustingen stanser og døden inntrer. Promiller fra rundt 3 og oppover kan være dødelige. Grensen for død senkes dersom man samtidig bruker medikamenter som har egenvirkninger på sentralnervesystemet (nerveberoligende, sterke smertestillende, sovemidler etc.). Slike medikamenter øker også risikoen for at man blir sterkt påvirket ved lave alkoholkonsentrasjoner.

Alkoholinntak som leder til promiller mellom 1 og 1,5, vil også kunne påvirke nivået av en rekke hormoner i kroppen. Nivået av antidiuretisk hormon vil hemmes med økt urinproduksjon som følge. Produksjonen og nivået av det mannlige kjønnshormon, testosteron, vil gå ned. Blodnivået av stresshormonet kortisol kan gå opp. Kombinasjonen av de to siste effekter vil være motsatt av effektene til anabole steroider, dvs. store enkeltinntak av alkohol vil virke nedbrytende på muskelmassen. Nivået i blodet av stresshormonene adrenalin og noradrenalin kan øke ved inntak av alkoholmengder som gir over 1 promille. Hos folk som er disponert for det, kan dette føre til uregelmessigheter i hjerterytmen.

Enkelte alkoholinntak vil øke blodets nivå av fett og vil kunne senke blodsukkeret. Disse forholdene kan igjen ha konsekvenser som kan være uheldige.

Under enkelte alkoholinntak vil en del av de celler i kroppen som skal bekjempe infeksjoner, bli hemmet i sin funksjon. Dette kan føre til at man har økt mottakelighet for infeksjon når man er alkoholpåvirket.

Ved forskjellige mekanismer påvirker alkoholen de systemer vi er utstyrt med som skal stanse blødning. Påvirkningen gir seg til kjenne ved økt blødningstendens under alkohol­påvirkning. Dette kan føre til en rekke småblødninger særlig i fordøyel­sesorganene, men også andre steder. Dette behøver nødvendigvis ikke å ha noen uheldige konsekvenser, men kan i gitte situasjoner representere en fare.

Virkninger ved gjentatt alkoholinntak
Hver gang man drikker, vil de endringer som er beskrevet tidligere, inntre. Dersom inntakene er store nok, foregår hyppig nok og over til­strekkelig lang tid, kan det i tillegg oppstå endringer som først viser seg etter en tid, og som er av en ny karakter. Hvor store inntak, hvor hyppig og hvor lenge vil man uvilkårlig spørre seg i denne forbindelse. Det er vanskelig. å fastslå sikre grenser her. Antydningsvis kan det sies at enkeltinntak over 40 til 50 gram (3 til 4 standardenheter) annenhver dag eller hver dag, over et tidsrom på mer enn to måneder, er tilstrekkelig for at disse tilleggseffektene vil oppstå. Slike tilleggsvirkninger vil dels kunne endre virkningene av det enkelte alkoholinntak, dels kunne, lede til nye virkninger. Et eksempel på hvordan gjentatt inntak kan endre virkningen av enkeltinntak av alkohol, er utviklingen av økt toleranse for alkoholens rusvirkninger. Det gjentatte alkoholinntak setter i gang forandringer i våre nerveceller som gjør at de på en måte tilpasser seg alkoholvirkningene. Sagt på en annen måte vil hjernecellene hos en som drikker ofte, tåle mer alkohol før de endrer sin funksjon. Dette vil gi seg til kjenne ved at personen "tåler mer'' alkohol enn tidligere. Noen vil kanskje synes dette er praktisk og kjekt, men man skal huske at det representerer en begynnende permanent forandring av vårt nervesystem som følge av stort langvarig alkoholinntak. Videre vet man at utvikling av slik toleranse er forbundet med forekomsten av visse abstinensplager når alkoholtilførselen slutter. Dette er ubehag som registreres når alkoholkonsentrasjonen i blodet går ned mot null.

Hos en person som drikker ofte, vil hjernen tåle mer alkohol enn hos en som drikker sjelden.

Abstinens gir seg til kjenne med en rekke symptomer som stort sett er motsatt rettet de som man opplever når man er alkoholpåvirket. Både toleranseutvikling og abstinenssymptomer kan gå tilbake dersom man er totalt alkoholavholdende gjennom uker og måneder. Hos folk som har drukket riktig mye, ser man utvikling av et motsatt fenomen, nemlig at hjernen tåler svært lite alkohol før den reagerer med kraftige russymptomer. Dette er antakelig et uttrykk for varig skade av hjernen og er et fenomen som ikke normaliseres ved avhold fra alkohol. Eksempler på helt nye virkninger som kan inntre ved gjentatt alkoholkonsum, er utviklingen av forkjellige organsykdommer. Det kan dreie seg om ødeleggelser av deler av sentralnervesystemet, forandringer av leveren, økninger av blodtrykket og en rekke andre lidelser. Ingen av disse virkningene vil sees etter enkeltinntak av alkohol, men representerer forandringer pga. gjentatte inntak. Et varsel om for høyt jevnlig alkoholkonsum kan man få gjennom måling av såkalte biomarkører i blodprøver. En biomarkør for langvarig alkoholkonsum vil ofte være en endring av en normalt forekommende substans i blodet. Det er mange slike endringer. Noen krever store inntak i lang tid før de slår ut, andre endringer er mer følsomme. Felles for dem alle er at de krever gjentatt konsum gjennom uker, måneder og kanskje år, og at forandringen består i dager eller uker etter at alkoholen er gått ut av kroppen.

Et siste, men viktig fenomen som er knyttet til gjentatt alkoholkonsum, er de forandringer dette fører til i sentralnervesystemet, som så igjen øker individets lyst til å innta alkohol. Det som er nevnt tidligere mht. abstinensplager, er et eksempel i denne forbindelse. Det finnes mange meget interessante, men foreløpig noe omdiskuterte teorier om hva som skjer. Men det finnes en del holde punkter for at gjentatt alkoholkonsum via biokjemiske eller psykologiske mekanismer, vil øke risikoen for at det gjentatte konsum blir et fast drikkemønster. Det som skjer er at et stort hyppig og langvarig alkoholinntak i seg selv vil skape alkoholavhengighet med tilhørende høy risiko for skader under rus, organskader på lang sikt og i tillegg uheldige sosiale konsekvenser for den enkelte og for familien.

Kroppens forbrenning av alkohol er relativt konstant uansett hva man foretar seg. Fysisk utfoldelse og sterk svetting kan således ikke påvirke forbrenningen nevneverdig.

Alkohol er et stoff som i små doser har virkninger som mange vil oppleve som positive og som skademessig vil kunne aksepteres. I større enkeltdoser gir alkohol en rus med økt risiko for uhell, skader og ulykker. Ved hyppig konsum over lengre tid skjer det forandringer i kroppen som vil kunne gå tilbake til det normale hvis alkoholtilførselen slutter i tide. Dersom dette ikke skjer, vil forandringene bli vanskeligere og vanskeligere å normalisere.

Alkoholens rus og skadepotensial gjør at vi må omgås alkoholholdige drikker med omtanke og forsiktighet. Det er likevel mulig å nyte alkohol på måter som både innebærer minimal belastning for kroppen og liten risiko for sykdom og skade.

Viktige
koblinger

Avisklipp:

Rus