Barn som mener seg utsatt for seksuelle overgrep får ingen beskyttelse.
Av Else Berit KristiansenProsjektleder for Stiftelsen Emmaprosjektet.

Når voksne kvinner forteller om drapstrusler og vold fra tidligere ektemenn, får de beskyttelse. Det samme gjelder når innvandrerungdom føler seg truet av sine egne fedre.

Når barn forteller om seksuelle overgrep fra far, blir de ikke trodd, og det norske samfunnet utsetter de bevisst for risiko for nye overgrep.

En typisk norsk sak der seksuelle overgrep mot barn er tema, ser omtrent slik ut:

Barnet forteller mor om seksuelle overgrep fra far. Mor håper i det lengste at det ikke er sant og kvier seg for å gjøre noe. Hendelser finner sted som bekrefter mors mistanke. Mor flytter fra far og tar kontakt med barnevernet for å få hjelp. Saken anmeldes, barnet gjennomgår dommeravhør, medisinsk undersøkelse og sakkyndig observasjon. Saken henlegges.

Far går til rettsak og tilkjennes samvær med barnet. I dommen pålegges barnevernet å bistå med gjennomføring av samvær.

Mor og barn er på flukt fra far og norske myndigheter, livredde, fredløse i sitt eget land,- samt økonomisk ruinert.
For andre grupper i samfunnet som føler seg truet på liv og helse er det tilstrekkelig at det foreligger en dom eller en politianmeldelse. Ingen av delene er tilstrekkelige for at et barn skal få beskyttelse mot seksuelle overgrep.
Høyesterett gir ingen presedens.

Til tross for flere høyesterettsdommer der det sies klart at et barn ikke skal utsettes for risiko for seksuelle overgrep, skjer dette stadig oftere i det norske rettsystemet.

Det er særlig frykten for å ta feil og sverte en mann uskyldig som nevnes som årsak. Frykt for å utsette barn for eventuelle nye overgrep synes i de fleste saker helt fraværende.

Paradoks.
Man kan trygt si at det ikke finnes en forelder med vettet i behold som vil overlate barnet sitt til en person som er mistenkt for å ha forgrepet seg seksuelt på det. I følge norsk rettspraksis skal mødre i en slik situasjon gjøre nettopp det. Også når de vet med sikkerhet at far har forgrepet seg.

Lovverket definerer sabotasje av samvær som omsorgsvikt. Det samme lovverket definerer det som omsorgsvikt når en mor utsetter barnet sitt for risiko for seksuelle overgrep.

Avdekking av de faktiske forhold.
I land der man har avdekket de faktiske forhold i tallrike overgrepsaker kommer det fram at
1-2 prosent av anklagene er falske.

Det vil si at det er små sjanser for å ta feil. Det vil også si at det er overhengende fare for at en anklage er riktig, og at man derfor utsetter barnet for alvorlig risiko ved å tillate samvær under slike forhold.
Norge mangler effektive metoder for å avdekke de faktiske forhold ved mistanke om seksuelle overgrep mot barn. Det mangler vilje til å lære av andre land som har utviklet gode metoder for avdekking. Det mangler vilje til å ta barn på alvor.

Allikevel har barn som mener seg utsatt for seksuelle overgrep krav på den samme beskyttelse som andre grupper i samfunnet som føler seg truet på liv og helse.

Eldre klipp
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13