Av Erling Rimehaug er samfunnsredaktør i Vårt Land

I Kristiansand står to gutter tiltalt for voldtekt og drap på to småjenter. I Oslo ble to gutter dømt for forsettlig drap med rasistisk motiv. På Geilo skjøt en gutt tre andre mennesker, og så seg selv. Alle var de ensomme.

Det er uunngåelig å reflektere over hva som er skjedd med oss – med samfunnet, med lokalmiljøet, med de unge – når man er fra Geilo og konfronteres med det ufattelige som skjedde der for en uke siden.
For trettifem år siden var Geilo et sted med jernbanestasjon, noen få hoteller og en skiheis. Turismen hadde knapt begynt; det var industriarbeidere og bønder de fleste fedrene våre var. Alkohol kunne kun kjøpes av utenbygds boende på turisthotellene. Når det var fest på lokalet, fantes det riktignok flasker med heimbrent gjemt i området. Mange hadde våpen heime, en hagle eller en jaktrifle – og selvsagt kniver. Slagsmål forekom også på lørdagskvelden, men at våpnene skulle bringes på bane i den sammenhengen, var helt utenkelig.
I dag fester unge på Geilo privat eller på et av de mange utestedene. I begge tilfeller er alkoholen åpenlyst og selvfølgelig til stede – ikke noe man svelger i hemmelige slurker i mørket bak hjørnet eller på herre-toalettet. På lokalet var det ordensvakter, ja, det hendte at lensmannen tittet innom, og halve bygda visste hvordan du hadde oppført deg. Nå er festen privatisert.

Men når jeg tenker på det som skjedde for en uke siden, dukker noen ansikter opp i minnet. Det er klassekameraten som skjøt seg selv på rommet sitt en kveld for mange år siden. Det er gutten i nabolaget som en kveld satte seg i bilen sin og lot eksosen strømme inn. De ensomme guttene kunne skape tragedier den gangen også. Forskjellen er at de bare rammet seg selv.
Jeg kjenner ikke han som skjøt forrige helg, heller ikke familien hans. Han hadde tydeligvis venner som ville feire bursdagen med ham. Likevel blir han beskrevet som ensom, en som holdt seg litt for seg selv. En som drev alene med skytetrening inne i skogen. Uten at noen spurte om noe var galt.

Hvilke impulser er det som dukker opp når det såkalt klikker for guttene fra Geilo, Kristiansand og Holmlia? Det handler om hvilket samfunn vi har skapt, hva vi omgir oss med i hverdagen, og hva som dermed er tilgjengelig for dem som trenger noe å stive seg opp på.
Voldsforherligelse. Pornografi. Fremmedfrykt. Rasisme. Alkohol. Alle utsettes vi i større eller mindre grad for slikt. Men mens de fleste av oss har nettverk rundt oss og motforestillinger i oss, så er de ensomme guttene mye mer utsatt for å bli fanget av disse kreftene. Vi andre kan alltids koste på oss litt overbærende toleranse overfor det som bryter ned. Men noen har mindre å stå imot med, og de betaler prisen.

Når jeg tenker på heimbygda mi for trettifem år siden, så slår det meg hvor annerledes den var i så måte. Kinoen på lokalet var uten konkurranse fra fjernsyn og video. Cocktail kunne bestilles i posten, men få gjorde det, og pornoen var usynlig i det offentlige rom. Det nærmeste vi kom innvandrere, var folk fra Bergen. Alkohol var vanskelig å få tak i. Ensomme gutter hadde det vondt den gangen også, men det man hadde å døyve ensomheten med, var annerledes.
Nesten alltid når ensomme gutter har gjort noe forferdelig, blir alle overrasket. Han var så stille, så snill, han gjorde så lite av seg. Det er ingen som har lagt virkelig merke til dem, sett hvem de var, at de trengte noen. Eller det er ingen som har brydd seg om de signalene som tross alt var der. Man kan ha vært redd for å involvere seg, redd for å bli blandet opp i noe. Eller – som i tilfellet med rasistiske miljøer – det var noen som så at ensomheten var et materiale som kunne brukes, en mulighet til å forme mennesker i sitt bilde.
Etterpå kan ingenting av dette brukes som unnskyldning, som bortforklaring av det onde som er gjort. Men hvis vi ikke vil ha nye tragedier, så må vi spørre oss hvordan ensomme gutter skal kunne bli sett og møtt av mennesker som vil dem vel.

Eldre klipp
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12