BESLUTNINGSDYKTIGE MYNDIGHETER OG DE PEDOSEKSUELLE.

I den siste tiden har det rast en heftig debatt, bl.a. i Bergensavisene, om hvorvidt man skal navngi pedofile i nærmiljøet for å beskytte barn.

Rundskrivet fra Justisdepartementet om den begrensede adgangen til å gjøre dette kom etter et vedvarende press fra et utrygt og maktesløst publikum.

Nok en gang har debatten fått et snevert perspektiv der få, om noen, stiller seg spørsmål om hvem som i siste instans er ansvarlig for at det i det hele tatt er nødvendig å ty til et slikt virkemiddel.

Det er med glede vi registrerer at det eksisterer en vilje til å la hensynet til barns sikkerhet gå foran hensynet til pedoseksuelle. Men der stopper også gleden.

Hvis vi ser på årsakene til at slike virkemiddel nå synes nødvendige, ser vi at pedoseksuelle sjelden får behandling. De slippes ut igjen, vel vitende om at en stor del av de vil finne nye barn å forgripe seg på.

I vårt politiske arbeide har vi møtt en regjering som verken har vilje, eller synes å ha evne til å identifisere løsninger for å sørge for at pedoseksuelle blir rehabilitert. Løsningene vi har lagt fram for regjeringen for å få dette til har blitt kontant avvist. Man er ikke engang villige til å se på deler av forslagene.

Justisdepartementets rundskriv får derfor plutselig en ekkel bismak. Er det hensynet til barnets sikkerhet, eller er det frykt for å miste velgere som er motivet for å gi adgang til varsling?

Og dersom regjeringen fortsetter sin nåværende politikk, (mangel på tiltak i forhold til overgripere) til tross for at de er nøye informert om sammenhengene,- hvem har da i siste instans ansvaret for at barn utsettes for overgrep fra pedoseksuelle som har vært innenfor systemet?

Så kan man spørre hvordan man skal beskytte barn mot det store flertall av overgripere som aldri har vært dømt. I medieoppslagene om Baneheiadrapene kunne vi lese at mange visste at den ene tiltalte hadde pedoseksuelle tilbøyeligheter. Publikum fortalte om en gutt som var kikker og hadde hatt et ”forhold” til ei lita jente. Spørsmålet er,  hadde noen varslet om dette, og hvorfor hadde ingen grepet inn?

Dette er et godt eksempel på at vi også har et kollektivt ansvar. Når det er sagt,- det er regjering og storting som har beslutningsmyndighet.

Når vi sier fra har vi teknisk sett gjort vår borgerplikt. Når beslutningsdyktige myndigheter verken hører eller handler er det ikke lenger vårt ansvar. Hvis regjeringen mener at publikum skal være medansvarlige i å beskytte barn mot overgripere, må de gi faginstansene et verktøy å gripe inn med, og et sted hvor vi vanlige mennesker kan melde fra og vite at det blir gjort noe.

Og la oss ikke glemme i denne debatten at det fortsatt ikke er pedoseksuelle som ”hopper ut fra en busk” vi trenger å frykte mest, men at hovedtyngden av overgrep mot barn begås av voksne som er i barnets nære sosiale nettverk.

Når vi først er inne på politikk. Vi er meget bekymret for utviklingen vi ser i denne problematikken, og problemområder som har årsaksammenhenger med seksuelle overgrep mot barn. Ved valget til høsten håper vi at vi får en regjering som er i stand til å gripe skikkelig fatt i dette ved roten og gi oss et verktøy og et håp om at vi kan snu utviklingen.

I disse dager venter vi på svar fra regjeringen på en rekke spørsmål vi har stilt som handler om bl.a. mangel på tiltak i forhold til overgripere. (Se nyhetsbrev nr.1 2001) På neste side kan du lese oppropet som er laget av folkeaksjonen for å stoppe seksuelle overgrep mot barn.

Else Berit Kristiansen
Prosjektelder i Stiftelsen Emmaprosjektet
www.emmaprosjektet.com