LEGALISERING AV SEKSUELLE OVERGREP MOT BARN?

Så har det skjedd igjen. Ei fem år gammel jente, skal i følge en dom i Romsdal Herredsrett nylig, tvinges til samvær med en far som er mistenkt for å ha forgrepet seg seksuelt og voldelig på henne. At jenta, til en rekke vitner og sakkyndige selv forteller, viser og tegner hva faren har gjort med henne, avvises blankt. Likeledes hennes tydelige skadevirkninger etter overgrep. At mor og flere i familien har vært vitne til overgrep, og dessuten utsatt for vold fra den samme faren, avvises også.

Når mediene, deriblant VG, feirer seieren sammen med mannen jenta har opplevd som pedoseksuell og voldelig, er galskapen komplett.

Tilbake står et lite barn på fem år, stemplet som løgner og ribbet for alt som heter menneskerettigheter og beskyttelse. Og hun er bare et av mange barn i samme situasjon.

Barn skal ikke tvinges til samvær med overgripere.

Regjeringens utspill om at barn ikke skal tvinges til samvær med omsorgspersoner som mistenkes for å ha forgrepet seg på dem, blir stående som et utspill som ligner mer på et hån enn en reell vilje til å beskytte barn.

Barneloven er ikke verdt papiret den er skrevet på. Flere høyesterettsdommer som klart sier at det ikke skal tas noe risiko på bekostning av barnet i slike saker, gir ingen presedens. At Norge har ratifisert FNs konvensjon for barnets rettigheter betyr heller ingenting.

Hvor skal jenta gjøre av seg nå som hun er jaget vilt både av sin far og myndighetene? Skal hun ligge i skjul bak en hemmelig vegg slik mange jøder gjorde under krigen? Skal hun gå i kirkeasyl?

Falske incestanklager.

I Norge synes det å være en oppfatning om at mor i slike saker kommer med falske anklager om seksuelle overgrep for å ramme far, eller omvendt. Så snart ordene nevnes trekkes nisselua godt nedover ørene og man setter likhetstegn mellom henlagte saker og falske anklager.

Slike holdninger bruker domstolene ukritisk som grunnlag for å avsi dom i samværsaker, til tross for at forskningen fra land hvor man faktisk avdekker mistanker om seksuelle overgrep mot barn, (overgriper erkjenner de faktiske forhold og får behandling), viser at bare 1-2% av alle anklager om seksuelle overgrep mot barn er falske.

Man stiller seg heller ikke spørsmål om hvilket motiv mor skulle ha, for på falskt grunnlag og helt frivillig sette seg selv og familien i det helvete det er å gå igjennom en slik sak både menneskelig og økonomisk.

Det handler om valg.

I andre typer saker kan man stadig lese om at dommeren valgte og ikke feste lit til mistenktes forklaring. Eller politiet valgte og ikke feste lit til…….

Etter å ha fulgt denne saken og flere andre saker på nært hold kan jeg skrive under på at det også her handler om hvem domstolen velger å tro på. I denne saken som i de fleste andre samværsaker der seksuelle overgrep mot barn er et tema, har domstolen valgt å tro at barnet lyver om sine traumer, at mor og resten av familien lyver om hva de har sett, og at samtlige vitner og sakkyndige som er ført for barnet, alle sammen tolker jentas utsagn og adferd på feil måte.

I stedet velger dommeren å tro på faren, og tolker et vitneutsagn fra en av fars venner om at barnet skal ha sett glad ut sammen med far,  som at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at det har skjedd overgrep. Mors troverdighet trekkes i tvil ved hjelp av et vitneutsagn fra farens bror om at mor skal ha spurt sin datter om hun er redd denne onkelen. Videre er det anført at barnet bruker ord hun ikke har den fulle forståelse av, og som hun derfor skal ha overhørt i omtale av saken og blitt påvirket av. På dette grunnlaget avvises hele hennes opplevelse av overgrep.

Deretter bruker dommeren 17 sider på å rettferdiggjøre at barnet skal utsettes for risiko, hvor hensynet til farens sosiale omdømme er et tungtveiende argument.

Barns sikkerhet eller legalisering?

Når vi ser gang på gang at  slike dommer avsies under fravær av kritisk sans, fornuftig og rasjonell tenkning og med ukritisk vilje til å utsette barn for risiko, må regjeringen komme med mer enn løse utspill. Noe må gjøres med lovverket. Hvis ikke kan man bare legalisere seksuelle overgrep mot barn og slutte å late som man gjør så mye for å bekjempe problemet.

Oslo 7.4.01

Else Berit Kristiansen
Prosjektelder i Stiftelsen Emmaprosjektet
www.emmaprosjektet.com